Skeleton coast!

Etter første hele uken i barnehagen var det tid for vår første utflukt. Det var egentlig meningen at vi skulle på roadtrip vi fem og at jeg og Lise skulle kjøre. Men det er ingen bilutleie i Otjiwarongo og hun som vi kunne leie av privat sa at vi da måtte ha med oss Bucky som er han som kjører oss rundt hele uken. Denne bilen hadde bare 5 seter så vi sa det var uaktuelt, selv om det ikke er ulovlig her. Til slutt fikk vi overtalt Mariane slik at vi fikk låne bilen hennes som har 8 seter. Siden det ble planlagt litt på tampen dro vi ikke før fredag morgen. Vi sto opp, pakket og så handlet vi inn drikke og mat for turen på spar. Så var vi klar for veien, endelig kunne vi suse nedover de langstrakte veiene og bare nyte livet.

Første stopp var Otjo, her fylte vi bensin før vi kom til første overnattingssted som er en liten by som heter Kamanjab, ca 4 timers kjøring fra Otjiwarongo. Vi hadde fått anbefalt en ”restcamp” vi kunne bo på og etter litt frem og tilbake fant vi frem dit. Vi avtalte med hun som eide stedet at vi skulle bo i bungalow for 270nd hver for en natt, det er ca 210kr.

Her er vi alle sammen utenfor hovedbygget på restcampen sammen med den veldig hyggelige tyske damen som eide stedet.

Så skulle vi handle inn mat for å grille på lodgen, men det var ikke noe kjøtt som fristet og vi var litt skeptiske. Heldigvis hadde hun som eide ”Kamanjab restcamp” kjøpt inn biff til oss så da var middagen reddet. Vi satt ute å spiste og koste oss. Grillmiddag etter en lang dag i bil på Kamanjab restcamp. Biff og pommes frites, nam nam!

Vi hadde fått høre fra et turistkontor i Otjiwarongo at man kunne se Himbaer her i Kamanjab også, ikke bare langt i nord. Vi booket en guidet tur til en av landsbyene rett ved allerede samme dag. Guidene var også Himbaer, men det er kun damene som holder på kulturen som den alltid har vært. Det var en utrolig spesiell opplevelse å se hvordan de fortsatt lever som de alltid har gjort. Vi lærte noen uttrykk før vi gikk inn i landsbyen så vi kunne snakke med himbaene på himbaherero.

"Moro” (hei.)

”Perivi” (hvordan går det.)
”Nawa” (bra.)

”Oko hepa” (takk.)

Det kom en liten jente bort til meg og strakk opp hendene ogville sitte på fanget mitt, så søt! Man kan se hun er en jente siden hun har på et tykt kjede rundt halsen, guttene har tynne halskjeder.

Damene går uten klær oventil og bare korte skjørt laget av geiteskinn. De har masse smykker som betyr ulike ting og håret er flettet og ordnet på en helt spesiell måte. Når jentene er 10-12 år blir de fire midterste tennene i underkjeven slått ut med en stokk for at de skal prate språket bedre. Mennene kan ha så mange kvinner de vil, hvis de har kuer nok til å kjøpe flere, koster ca 4 kuer for en dame. Vi syns det var ganske merkelig hvordan mennene levde i forhold til kvinnene. Vi er litt usikre på om det er fordi kvinnene velger selv og holde på denne gamle kulturen av fri vilje eller om det er fordi mennene bestemmer at de skal det.

Neste dag dro vi rett etter frokosten som bestod av både egg, bacon, en rar bukkepølse, toast frokostblanding og yoghurt. En god start på en lang dag, i dag skulle vi nemlig kjøre hele veien ut til Torra Bay, som ligger på Skeleton coast.

På veien kjørte vi forbi mange ville dyr, det var spesielt moro å kjøre forbi en flokk med strutser som løp om kapp med bilen.

Det var også skilt langs veien med fare for elefanter.

Etter mange timer i bil var vi endelig fremme ved kysten. Vi fortet oss å skifte til badetøy for å kjøle oss ned. Det var masse masse store bølger, og ganske sterk strøm så vi kunne ikke gå så langt ut, det er ikke uten grunn at det er kalt Skeleton coast. Her er bilde av meg og Anita:

Etter å ha badet, rakk vi å sole oss en liten stund og jeg ble ganske brent. Så bar turen videre mot Khorixas.

Vel fremme i byen kjørte vi til en logde, Bucky snakket med vaktene og ble enige om at vi fem jentene skulle få en luksushytte til 800nd, som er ca 640kr, han selv skulle sove i bilen som natten før. Etter å ha sett den fine hytta med boblebad, store senger, tv og egen barkrok gikk vi oss en runde for å se på området rundt. Da vi kom frem til badebassenget og restauranten kom plutselig den kvinnelige sjefen for lodgen ut og sa vi ikke kunne få bo så billig og heller måtte betale 2000nd, da pakket vi sammen og dra heller helt hjem til Otjiwarongo. Vi hadde hørt vi kunne se mange dyr på veien når man kjører om natten, men vi så ikke mer enn et par rever langs veien. Etter å ha pakket og tingene bestemte jeg , Cathinka og Jeanette oss for at vi ville sjekke ut det lokale utestedet ”downtown bar”. Vi hadde med oss Bucky som bodyguard J Vi fikk kjøre med en politibil inn til byen og siden det ikke var plass i forsetene til alle fikk vi sitte der de setter dem de arresterer. Det var mye liv og dansing på utestedet, litt slitsomt med alle de innpåslitne guttene, vi var nemlig de eneste hvite der, så vi syntes godt i mengden. Etter noen timer med dansing og moro ble vi kjørt hjem, vi fikk sitte på lasteplanet til han som kjørte oss.

Nå har vi endelig bestilt safaritur til et sted som heter Erindi, det er nesten helt nytt og det er ikke så mange som har hørt om det enda. Her skal vi bo på en skikkelig luksuslodge der alt er inkludert, både all mat, drikke og alle fasiliteter. Dyrene bor rett utenfor balkongen, så det blir nok litt av en opplevelse. De fleste som drar på safari i Namibia drar til Etosha, men vi har fått høre at det er større sjanse for å se dyr i Erindi fordi dyrene er merket. Vi har fått anbefalt å dra hit av allmennlærerstudentene som også er her fra høyskolen i Oslo. Vi har møtt dem flere ganger for å grille og spist ute på en pizzarestaurant. Vi skal til Etosha også hvis pengene strekker til.

Her er skiltet som står på døra inn til banken i byen, veldig spesielt..

Vi har kommet i gang med trening her nede, så her er noen bilder fra første aerobic-time utendørs her vi bor.

Vi har allerede begynt å få et mer avslappet forhold til hverdagen her nede, har til og med begynt å pusse tenner i vannet fra vasken og det har gått bra så langt ;) Det er heller ikke like ubehagelig å gå rundt i byen, flere og flere av lokalbefolkningen begynner å kjenne oss igjen og gidder ikke være like innpåslitne og masete. Og vi har nok blitt ganske flinke til å ignorere kommentarer.

Lørdag skulle vi besøke Otjiwarongo sitt eneste ”høydepunkt”, nemlig krokodille farmen.Vi hadde fått vite at matingen av krokodillene var klokka 12, men da vi kom dit fant vi ut at dette var endret til 11 kun på lørdager. Krokodillene er noe slappe dyr så må nok tilbake en gang til.
Så var det søndag, den store kirkedagen. Kirken til Mariane er en gospelkirke så vi visste det kom til å være ganske annerledes enn de kirkene jeg har vært i i Norge. Kirken begynte klokken ni. Det begynte med masse sang og ”dans”, men så begynte preknene. Hele gudstjenesten varte til sammen i 4,5 timer. Det ble rimelig langtekkelig, og det var noen ting jeg reagerte litt på, men det er morsomt å ha vært med på, men blir nok med den ene kirketuren og med at vi skal reise de fleste helgene. Når vi kom hjem satte vi oss ned og avtalte hvor vi skal reise alle helgene, blir nok rimelig mye reising, nesten hver helg. De har en veldig sterk tro, jeg tror det gjør det lettere for dem å leve, hvertfall for dem som nesten ikke har noe.

På bildet ser du den minste jenta i barnhagen og en av de eldste guttene. Så var det tilbake til barnehagen, mandag. I dag leste Sippora som er leder barnehagen ”Gullhår og de tre bjørnene”, jeg ble veldig overrasket over bokvalget, det var veldig interessant å se hvordan hun fremførte boken for barna. Hun fortalte først på engelsk og deretter på språket barna prater, nemlig otjiwambo. Barnehagen er mye mer skoleinspirert enn jeg er vant til, men det ser ut til at barna lærer en god del og bruker det de har lært på eget initiativ ute. Her synger barna i barnehagen jeg er i en bønn for maten: Undervisningen foregikk på en tavle i starten der barna skulle gjenta alle delene av ansiktet og deretter skulle de tegne et ansikt på frihånd. Vi skal ha kortere dager enn vi først skulle fordi noen av barnehagene stenger 12, dagene går derfor veldig raskt når vi bare er der fire timer om dagen.Her leker barna ute etter timene innendørs, minner en del om lekestativer vi finner i Norge:

Forste dag i barnehagen!

Etter noe frem og tilbake hadde vi vår første dag i barnehagen. Jeg gruet meg litt til det, men det gikk veldig bra. Da jeg gikk ut av bilen ved barnehagen som heter ”Pendukeni kindergarden”, ble jeg møtt med en gjeng med barn som kom løpende mot meg og ropte ”teacher, teacher”. Litt merkelig å bli kalt lærer og ikke med fornavn. Her er bilde av barnehagen:

Barna i barnehagen var i hovedssak fra 3 år og opp til 6 år, men det er en liten jente der som bare er 10 måneder og hun ”løper” rundt og blir passet på av alle de store. Barna i barnehagen kan nesten ikke prate engelsk så er ikke lett å kommunisere, det meste av praten fra de voksnes side foregår på engelsk. De fleste av barna forstår det meste, men kan ikke snakke det i spesielt stor grad selv.
Selv om barna lever under fattige omstendigheter så skulle du aldri trodd det, de viser en slik livsglede over det ”lille” de har. Det får en til å tenke over hvor mye vi tar for gitt i Norge og alt det vi får uten å løfte en finger. Her er utdanning noe en ikke tar som en selvfølge, det er en mulighet en ikke lar gå fra seg. Vi har hørt fra studenter som har vært her tidligere at måten de arbeider på likner mer på en skole enn barnehage, men jeg syns jeg så flere trekk ved min barnehage som fort kan finnes i norske barnehager. Og barna er jo barn med samme behov som barna i norske barnehager, de er aktive og glade og får en alltid til å smile. Og for en rytme det er i disse små kroppene. Barnehagen var preget av at de er kristne, de ba bønn høyt to ganger daglig der de takket for alt de har. Da sto de og foldet de små hendene sine med lukkede øyne og ba med hele sitt hjerte. På timeplanen over dagen sto det at barnehagen stengte mellom 12 og 13, jeg skjønte ikke helt hva de mente med det. Men når klokken ble 12 ble barna sendt hjem fordi de så det straks skulle begynne å regne. Og her i Namibia så er man inne hvis det regner, for da blir man nemlig syk. Barna ble ikke hentet av noen de ble bare sent hjem helt alene, og den minste jenta var bare 2,5 år. Det overrasket meg veldig, selv om alle barna bodde i nærheten.
Etter å ha kommet hjem og pratet med de andre studentene som har vært i de andre barnehagene så tror jeg at jeg har vært veldig heldig med hvilke barnehage jeg har kommet i. Vi skal ikke i barnehagen i dag, fordi vi skal ha studiedag hver fredag. Men jeg ser frem til å komme tilbake. I dag har vi tatt det rolig, spist sen frokost og solt oss litt. Vi har fått sent det første refleksjonsnotatet til skolen og nå sitter jeg her og skriver innlegg på bloggen.

Otjiwarongo.

Da var jeg paa nett igjen, vi er aa prover den lokale internettcafeen for forste gang. Vi ankom Otjiwarongo paa mandag. Vi skulle egentlig bli hentet i 11-12 tiden, men her i Afrika har de et litt annet forhold til tid enn vi er vant til saa vi ble ikke hentet for 16. Det var deilig aa endelig komme frem til stedet vi skulle bo og flytte inn paa rommene. Vi fikk arrangert det saann at vi bor tre paa det ene rommet og to paa det andre rommet, i og med at ingen av oss hadde lyst aa sove helt alene inni huset til Marianne Kapepu som er damen vi bor hos. Her er et bilde fra rommet vart forste dagen, litt rotete.

Vi har vaert flere turer paa Spar allerede, og her har de virkelig alt til en billig penge.

Paa tirsdag var det tid for aa reise rundt aa se paa barnehagene vi skal vaere i, det var ganske ulik standard paa de forskjellige barenhagene. Noen hadde tegnesaker og ting paa veggnene, mens andre barnehager var helt tomme. Alle barna vinket og hilste paa oss naar vi kom inn i de enkelte barnehagene, de er nok ikke vant til aa se saa mange hvite mennesker. Vi bor nemlig i den svarte delen av byen. Paa vei mellom barnehagene saa vi den fattigste delen av byen med bare "blikk hus". Jeg legger ut bilder av det senere. Det er akkurat som man har sett paa tv, vi fikk mange blikk naar vi kjorte nedover gaten og det foltes veldig rart aa vaere en del av dette. Men selv om det var veldig daarlig standard paa husene

, var barnehagene malt i friske farger med bilde av dyr paa veggene og saa ikke like ille ut.
Naa skal vi snart paa et sted som heter "Teachers resource center" der det skal holdes et mote med alle laererne fra de ulike barnehagene. Blir nok ikke like lenge til neste gang jeg faar skrevet mer.
Etter turen paa mote, fikk vi besok av allmennlaerer studentene fra hoyskolen i Oslo som ogsa har praksis her. Vi grillet.

Endelig fremme...

Hei!
Da skal jeg endelig komme i gang med å blogge om reisen min til Namibia.
Nå er jeg endelig kommet frem til Namibia og kan slappe av og nyte livet. Det ble en relativt lang reise med noen utfordringer på veien. Det startet allerede på Gardermoen, vi møttes alle fem, blide og fornøyde men også ganske spente. Så var det på tide å sende av gårde bagasjen, men det var ikke bare bare, vi hadde nesten overvekt alle sammen og jeg måtte betale 780,- for å få med meg den store tunge kofferten.
Vi landet først i London, deretter Sør-Afrika og til slutt Namibia. Den lengste reisen var fra London til Sør-Afrika og tok ca 10 timer, selv om jeg ikke fikk sove så mye så gikk tiden relativt fort. Vi hadde hver vår lille tv-skjerm med mange filmer, serier, musikk og spill så det hjalp jo. Når vi skulle fly med fly fra Sør-Afrika til Namibia fikk vi beskjed om at den håndbagasjen vi allerede hadde hatt på to ulike fly før var altfor stor og måtte sendes sammen med koffertene. Vel fremme i Namibia var vi litt nervøse for at håndbagasjen vår hadde forsvunnet, her lå jo både visum og papirer vi trengte for å komme inn i landet. Det ble en lang køståing med mye frem og tilbake og for å gjøre en lang historie kort kom vi endelig inn i Windhoek som er hovedstaden i Namibia etter mellom en og to timer..



Så var det på tide og finne taxi, vi ble nesten overfalt av 20 afrikanske menn på flyplassen som ville kjøre oss frem til stedet vi skulle bo. Vi ble til slutt enige om å ta en maxitaxi alle sammen. Dette var første møte med et land med mye fattigdom der vi som fattige studenter er rike mennesker. Og med all den bagasjen vi kom med så er det ikke rart de trodde det. Vi har ikke fått sett så mye av selve byen Windhoek annet enn innsiden av en spar butikk, men vi skal tilbake hit en hel uke senere i oppholdet og venter på å oppdage byen til det.
Vi bor på et kjempe koselig ”Guesthouse” med svømmebasseng og utendørs kjøkken. Vi vurderer å bo her når vi kommer tilbake igjen, men vil nok da heller sove på rom i stedet for ”sovesaler”.


Nå sitter vi alle fem med hver vår data for å skrive om hvordan denne reisen har startet.


Det har nok ikke gått helt opp for meg enda at jeg skal være her så lenge som tre måneder, men jeg ser frem til mange fine og spennende opplevelser her. Vi gleder oss veldig alle sammen til å komme ”hjem” i morgen, da reiser vi nemlig til Otjiwarongo som er byen vi skal bo mesteparten av oppholder. Vi skal bo hos en dame som heter Marianne Kapepu. Med en gang vi kommer dit og får pakket litt ut så begynner oppholdet på ordentlig, og praksisen i barnehagen begynner allerede på tirsdag. Jeg sitter med mange forventninger, men er veldig spent på hvordan det egentlig kommer til å bli.
Snakkes når jeg kommer til Otjiwarongo. Blir spennende å se hvor stor tilgang jeg kommer til å ha på nett, så skriver litt deretter.