Så var det tid for andre helgen i Swakop! Gledet meg masse, selv om jeg var noe syk torsdag, men på tur skulle vi. Etter litt over en times kjøring eksploderte hjulet, var nok en blanding av veldig varm asfalt og at vi kjørte på en skarp gjenstand.
Det ble mange timers venting, og mye frem og tilbake for sjåføren vår. Han måtte haike til nærmeste by med hjulet for å kjøpe nytt. Vi andre sto ved bilen og ventet, var flere som stoppet for å se om det gikk greit med oss, så litt hjelpesløse ut der vi sto fire hvite jenter ved en bil med bare tre hjul. Når han endelig kom tilbake med nytt hjul, så funket ikke motoren, så vi prøvde både å dytte i gang bilen, lade opp batteriet og masse mer.
Til slutt sto det fire mekanikere der og prøvde å fikse bilen uten hell. Hvor mange afrikanske mekanikere trengs det egentlig for å fikse en bil? Til slutt ble vi tauet til Omaruru. Her fant de til slutt ut at det var en del i motoren som måtte byttes, men denne måtte bestilles fra Otjiwaronge. Da var klokka blitt rundt 18.00, vi skulle egentlig vært fremme i Swakop ca 17.00. Bucky foreslo vi kunne sove i Omaruru og kjøre til Swakop dagen etter, det ville ikke vi så heldigvis var det en som jobbet på verkstedet som kjørte oss. Vi kom frem veldig sent, så ble ikke mer enn å pakke litt ut og legge seg.
Dagen etter var det tid for å prøve sandboarding, bare prøvd snowboard en gang før, så var veldig spent på dette. Vi fikk utlevert hjelmer, sko og brett og så bar det oppover sanddynene med brettet på armen. Det var en relativt tung tur opp til toppen, så måtte ta noen pust i bakken før jeg nådde toppen. Gjør det ekstra vanskelig når man er tett i både nesa, hodet og det som er. Men opp skulle man.
Før man kunne sette utfor den kjempe bratte bakken måtte man smøre inn brettet med voks og tørke av med sand. Viktig, viktig! Det var en kameramann der, så vi kjørte en og en ned for at alle skulle bli filmet. Først kjørte de som hadde stått på snowboard før og hadde litt peiling, denne gruppen var både Lise Margrethe og Anita. Mens jeg var i nybegynnergruppen. Når jeg skulle sette utfor gikk det ganske i rykk og napp, satt med ned eller tok nedi med hendene sikkert hver meter første delen av bakken. Gikk litt bedre litt nedi bakken, men var veldig vanskelig når brettet bare gravde seg nedi sanden. Ble ikke veldig mange turer på meg, fire turer alt i alt.
Vi fikk også prøve aking, det gikk helt sykt fort. Vi lå på et trebrett og satt utfor en kjempe bratt og lang bakke. Gikk i opp til 73km/h, men tror nok ikke jeg kjørte så fort for jeg bremset nedi med føttene hele veien. Nesten litt skummelt var det, så ble bare en gang på meg.
Også orket jeg ikke tanken på enda en tur gåtur opp bakken. Etter vi var ferdig fikk vi servert lunsj, var rundstykker og brus eller øl. Det var deilig etter en slitsom dag i bakken. Vi var nesten dekket med sand da dagen var over, så var deilig med en dusj da vi kom hjem.
Senere på kvelden møttes alle som var på sandboarding og aking for å se film fra dagen.
Etter filmen var ferdig bestilte jeg og Anita fallskjermhopp til neste dag, hadde sommerfugler i magen under hele middagen og sov ikke spesielt godt den natten.
Dagen etter våknet vi begge spente som bare det, en blanding av å grue og glede seg. Jeg trodde aldri jeg skulle hoppe i fallskjerm, men nå var valget tatt og det var ingen vei tilbake. Ble litt venting for flyet var så lite. Som tredje par ut var jeg og Anita. Vi fikk på oss de fantastisk fine fallskjermdraktene og selene. Så var vi klare… Eller så klare som man kan få blitt!
Vi satte oss inn i det lille flyet der det bare var plass til piloten, to mastere (de man hopper med), to kameramenn og oss to.
Og da satt man ganske intimt, men var koselig nok det. Litt beroligende faktisk, så tenkte man ikke så mye på hva som snart kom til å skje. Vi skulle 10.000m opp før turen gikk ned igjen. Jeg og Anita trodde flere ganger at vi var høyt nok, men så vel var det ikke. Jeg angret nok litt der jeg satt i det lille flyet å så utover og bare tenkte på hva som snart kom til å skje.
Meg og han jeg hoppet med:
Så var det tid for å hoppe! Det var min tur først, kameramannen min sto allerede ute på vingen og ventet.
Så måtte vi ake oss bort til døren, jeg måtte sitte å dingle med beina utenfor flyet. Så ta beina oppunder flyet, armene foran brystet og hodet litt bakover. Jeg ventet litt på at han skulle spørre om jeg var klar, men før jeg visste ordet av det så falt vi forlengs ut av flyet. Var helt sinnsykt! Kan ikke beskrives med ord, må bare oppleves. Litt dataproblemer, så dere får legge hodet på skakke på dette bildet...
To tomler opp!
Etter fritt fall i kanskje 30 sek, åpnet fallskjermen seg.
Derfra gikk det litt roligere, bortsett fra at det snurret en del når han dro i snorene. Her fikk man virkelig følelsene av å kunne fly.
Landingen gikk knirkefritt, alt jeg trengte å gjøre var å holde beina opp også ordnet han resten.
For et kick! Var gira resten av dagen og greide nesten ikke prate om annet. Dette bildet ble tatt rett etter vi hadde hoppet.. Trenger jeg å si mer..
Resten av helgen var jeg og Anita ganske slitne så orket ikke gjøre så veldig mye annet enn litt soling på stranda, litt shopping og spise middag på ”ligthhouse restaurant”.
Turen hjem gikk uten noen større stopp. Da var den helgen over også, som tiden flyr!